fredag 30. desember 2011





Først av alt:
tusen takk for deres varmende og trøstende
kommentarer!





Jeg har vært litt usikker på om jeg skal dele
hendelsen med dere, men etter tips fra Nadja om at
å skrive kan være til stor hjelp, deler jeg...
Pappa ville uansett at vi skulle snakke
om sykdommen, og ga meg lov til å dele
på bloggen om jeg ville.





Jeg er fortsatt i sjokk over hva som har skjedd,
og at det kunne gå så fort.
Men vår Lillegutt gjør at dagene ikke blir så altfor tunge allikevel...
Sola våres - som lever sitt vanlige liv som om nesten ingenting har skjedd...







19. november får vi beskjed om at pappa har kreft,
en hissig form med dårlige prognoser.
Jeg skriver innlegget "Pappa ringer på lørdag", få dager etter.


Vi avventer litt med å dra oppover til Trøndelag,
der han bor sammen med stemoren min.

Vi skyper eller snakker i telefonen daglig...



Pappa ønsker å behandles her på Østlandet,
for å være i nærheten av barna sine på 19, 27 og 29 år.

De får beskjed om at han skal få behandling på sykehuset
hvor Lillegutt ble født, og skal bo hos oss..
Men vet ikke når.

Jeg sender pappas julekalender oppover...
Men kun gavene fra 1. - 15. desember, med håp om at
de er her nede før den 15.







Torsdag ettermiddag den 15. desember kommer de hit til oss.
Pappa har kjørt den første biten selv..
Jeg ser en tydelig syk pappa,
gått ned mange kilo, dratt i ansiktet og krokrygget
på grunn av smertene i magen.
Du verden så godt det er å klemme ham!

Dagen etter ringer han til sykehuset for å
høre om noe snart settes i gang.
Han får da beskjed om at de ikke har kapasitet til å ta han i mot allikevel...

Helgen går og han blir gradvis verre..
Fra å spise litt middag torsdag kveld,
går han til å ikke orke noe som helst i løpet av helgen.
Men vi er sammen, vi prater, ser litt på håndball,
utfordrer oss på quiz, leker med Lillegutt,
innimellom de vonde og oppadgående smertene...


Mandag morgen, grytidlig,
gir jeg pappa en klem i døren og de setter seg
i bilen til Gardermoen og fly videre til Tondheim.
Jeg aner ikke at dette skal bli den siste gangen vi klemmer hverandre...
De har fått med seg julegaver oppover,
vi vet ikke om vi blir samlet den dagen...



Han får cellegift den mandagen,
den aller første kuren som skal gjentas 7 ganger i ukene framover.

Han blir sendt hjem og i dagene som følger
er ikke formen bra. Men det er vanskelig å si om det er cellegiften
som gjør formen dårlig eller hva det er...
I telefonen er han kort, det gjør vondt å snakke.
Det blir ikke noe julaften hos oss som planlagt,
og pappa er for syk til å få besøk av oss.





På julaften, i 15.45-tiden sender jeg en
melding oppover, først til pappa sin telefon,
deretter til stemoren min sin også.
"Skal vi skype om en halvtimes tid?"
Lillegutt var kledd i fin vest og slips,
klar til å snakke med bestefar og bestemor.

Jeg får svar av stemoren min om at de er på
vei til sykehuset..mer enn det aner jeg ikke.

Under julemddagen og åpningen av julegavene sitter jeg
med en stor klump i magen, og aner ikke hva som skjer i Trøndelag.
Jeg vil ha gavene fort unna, for hvem vet når jeg får en telefon
og hva som sies?

Stemoren min ringer til slutt,
de hadde kjørt til sykehuset i sykebil i all hast, 
pappa har en betennelse i magen og er dehydrert..
Vi er på en måte lettet, og tenker at kanskje betennelsen
har forårsaket de sterke smertene, ikke selve kreften.
Vil antibiotika hjelpe han ut av smertehelvetet?

Han rakk akkurat å åpne kalendergave 24 før han ble veldig dårlig den dagen.
Men ingen julegaver...




1. juledag ringer stemoren min og forteller at han er blitt mye bedre...
Han som ikke engang hadde klart å drikke dagen før
har lyst på cola.

De skal være på sykehuset til over nyttår,
men legene vet ikke om han kan få neste cellegift på grunn av betennelsen.

Vi drar til min mamma og co
på Hvaler for å være der på juleselskapet dagen etter.
Det er godt vi ikke vet hva morgendagen bringer...









På morgenen 2. juledag ringer stemoren min...
Det er kritisk!
Han hadde blitt forsøkt operert den natten,
uten hell, og de hadde virkelig fått sett hvordan
det stod til i magen.
Det er ikke noe å gjøre...
...han ligger i respirator...


Jeg ringer brødrene mine,
vi kaster i oss litt mat og kaster oss i bilen...
Vi befinner oss 60 mil unna...

Plukker opp brødrene mine på veien,
og prøver å tenke klart..
Hvordan kommer vi oss raskest opp dit?
Mange veier er stengt, togene har problemer
og det er meldt storm.

Vi drar hjem til oss for litt pakking og ytterligere
planlegging...
Jeg er sint, frustrert og fortvilet på en gang...
Dette kan da ikke være noe som skjer i mitt liv?


Vi flyr til Trondheim,
og etter en god stund er vi framme..
Det er tungt, men allikevel godt,
å møte stemoren min og datteren hennes på sykehuset.
Vi vet ikke hva vi skal forvente, aner ikke hva som skjer.
Etter en stund kommer pappas lege,
vi blir geleidet inn på et møterom...


Han forteller om nattens hendelser,
om hvor vondt pappa har det...
Lillegutt er med og lytter, plutselig utbryter han:
"Har bestefar gnagsår, eller?"
Jeg kan ikke annet enn å le litt...




De neste setningene legen sier er helt ufattelige...
Det er ikke mer å gjøre...de vil slå av respiratoren.
Han holdes i live kun for vår del, slik at vi kan si farvel.
De vil slå av den samme kvelden....



 
Jeg og brødrene mine går inn og får se pappa.
Han ligger der i sengen, ledninger overalt...
Jeg kan ikke fatte at dette er pappa'n vår.
Og jeg kan ikke fatte at jeg for èn uke siden ga han en klem og han gikkk ut døren min...








 
Jeg og min kjære går inn litt seinere også,
og har med oss Lillegutt.
Lillegutt får si "hadet" inn i øret til bestefaren sin...
En veldig tung stund for et mammahjerte.









 

Jeg og stemoren min bestemmer oss for å
være sammen med pappa da han skal dø.






Jeg vil aldri, aldri glemme
synet av pappas hjerte som slutter å slå...










 




(Bildene er hentet fra en flott tur med pappa i Trøndelag i sommer)



tirsdag 27. desember 2011



Min kjære, kjære pappa
sovnet stille inn i går kveld...





Det har gått så altfor, altfor fort...



fredag 23. desember 2011




Det kribler i armene og beina, og kanskje også magen,
til en liten gutt her i huset...








Treet og pynten kom på plass for noen dager siden..
Det er første gangen vi har juletre,
og det er stor stas for både liten og stor :)
Bonden er ikke like overbegeistret,
nå har vi jo to trær i stua, hehe.











Det morsomste er at jeg har plukket det ut,
saget det ned, båret det hjem, kappet det til og fått det inn helt selv.
(Vel, Lillegutt var ivrig "hjelper".)












Da gjenstår det bare å ønske:





onsdag 21. desember 2011


Det har vært noen dager med stillhet på bloggen,
pappa og samboeren kom nedover forrige uke.
Noen tøffe dager, hvor pappa har hatt så vondt så vondt...







Vi trodde at cellegiftkuren skulle starte her nede før jul,
og at julaften skulle feires hos oss...





Men sykehuset her hadde ikke kapasitet allikevel,
og mandag morgen satte de seg på flyet
tilbake til Trøndelag og cellegiftbehandling begynte samme dag der oppe...
Nå blir han værende der hele behandlingsperioden..







Vi blir værende her i julen, pappa er for syk til å få besøk...

Nå krysser vi fingrene og håper at denne cellegiften gjør jobben sin..










Bildene i dagens innlegg har ingenting med teksten å gjøre,
jeg hadde bare behov for litt friske farger...

Bildene er av et bord hvor understellet er et
 loppefunn jeg har malt, overdelen er et fat.
Pappa hadde pakkekalenderen sin på dette bordet da de var her,
derfor måtte jeg pynte det litt da de dro...

Kanskje ikke de typiske julefargene, men jeg liker dem ;)





fredag 16. desember 2011







Mitt bidrag i NIBs utfordring "Jul i vårt hus"
hvor jeg deltok med mitt litt annerledes bidrag, 
har nådd finalen!





Har du lyst til å stemme på meg
går du inn på DETTE innlegget
og krysser av på "Stines Hjem" nederst
og deretter trykker "vote".


Da blir jeg utrolig glad :)









Fin onsdagskveld ønskes til dere!


onsdag 14. desember 2011























Flere spør hvordan det går med pappa,
og det eneste vi vet foreløpig er at de kommer nedover hit
om bare noen få dager.
Cellegiftbehandlingen har ikke startet ennå...

Pappa takker så mye for alle de fine og rørende
ordene dere har skrevet her inne til han og meg :)

Ha en fin kveld!



lørdag 10. desember 2011



Jeg har brukt random.org
til å avgjøre for meg,
og vinneren av den utrolig flotte klokken
fra Solstrand Interiør er:








Har dere ikke vært innom bloggen
Min lykke før, så er det på tide!
Vakker :)


Tusen takk til alle som deltok i Gi-Bort'en
og til alle fine ord dere legger igjen...



onsdag 7. desember 2011











Bm0_sv on Make A Gif, Animated Gifs

















Pappa har fått beskjed om at han skal behandles
her nede, faktisk det samme sykehuset som
Lillegutt ble født.
Det blir godt å ha dem her!
Samtidig synes jeg det er skremmende
å ikke vite helt hva som skjer i tiden framover...
HÅPET har vi med oss....



søndag 4. desember 2011






Denne flotte klokken sikler jeg på selv,
men nå er en av DERE som er så heldige
og kan vinne den flotte klokka
som er hele 60 cm i diameter!






Klokken er gitt av min sponsor












HER kan du like Solstrand Interiør på facebook.

Skal du linke til gi bort'en, bruk det øverste bildet
(bildet må klikkes inn i et nytt vindu, deretter kopieres).

Anonyme kan også delta,
bare husk å legge igjen navnet ditt og emailadressen din!












Lykke til
og en fin søndag ønskes dere!



torsdag 1. desember 2011



Men denne julekalenderen er til pappa :)

Forhåpentligvis vil det gjøre kreften
og cellegiftbehandlingen litt lettere....




































Lysegrønt temaet,
selvfølgelig...
Men en dæsj gull og sølv!





Fin torsdag og god helg ønskes dere :)




Følgere

Follow by email:

Innlegg verdt å besøke:

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Translate

Fantastiske blogger: