mandag 25. juli 2011
De siste dagene har vært helt forferdelige....
Selv om jeg (antagelig) ikke kjenner et eneste menneske
som var på Utøya den forferdelige ettermiddagen,
stikker det i hjertet...konstant!
I mitt hjerte! Tenk da hvordan alle de som
var på øya eller i Oslo føler det!
Alle pårørende, foreldre som har mistet sine barn,
Alle pårørende, foreldre som har mistet sine barn,
og som har hjerter som er ødelagte for alltid....
Min kjære sier det går for mye inn på meg;
"Skru av TV'n, lukk igjen aviser, slutt å lese om det på nettet",
men jeg klarer ikke å la være,
jeg suger til meg alt det
som er skrevet, ser bilder,
videoer og nyheter hele tiden....
Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare må...
Jeg skur tiden tilbake tre døgn,
fredag 22. juli 2011:
Jeg og gutta mine setter oss i bilen,
klokken viser litt over tre på ettermiddagen.
Vi skal til Hvaler og kose oss.
Alle er vi ganske sultne, det nærmer seg middagstid.
Martin har ikke spist siden lunsjen, som han tok i
Møllergata i Oslo, like ved regjeringsbygget, i 11-tiden.
Derfor svinger vi nedom Lillestrøm for en matbit i farten.
Vi spiser, og kjører deretter ut på E6.
Like ved IKEA Furuset passerer det en sykebil
med blålys og sirener, den kommer fra Ahus, antar vi.
Ikke noe uvanlig med det, egentlig.
Klokken er litt over halv fire....
Martin har på radioen foran,
jeg sitter baki med Lillegutt.
Det bråker, det er en stor bil.
Jeg ser at radioen blir skrudd høyere foran,
og skjønner at det er en ekstra nyhetssending,
men jeg hører ikke stort mer pga bråket...
...før ordene BOMBE og Oslo!
Mangen nærmest vrenger seg med èn gang.
Og hjertet galloperer i brystet mitt.
Mange av mine venninner bor i Oslo,
jeg studerte der i 4 år.
Jeg melder mamma, ber de skru på TV'n. Klokka er rundt 15.50.
Jeg melder Nina, vet hun er i Oslo,
hun skulle ta det rolig i dag, håper hun har fulgt planen.
Det har hun.
Resten av den 1,5 timer lange turen
møter vi hauger med sykebiler og brannbiler,
til og med sendt fra Fredrikstad for å bistå Oslo.
Radioen er på hele tiden. Lillegutt blir urolig,
merker at det er noe.
Radioen er på hele veien til Hvaler.
Jeg nærmest løper ut av bilen og inn
i huset til mamma og de for å få sett TV-bilder.
Klokken er rundt 17.30.
Klokken er rundt 17.30.
Synet er helt uvirkelig!
Gater jeg kjenner godt er fyllt med glass,
det er kaostilstander i gatene,
folk går og gråter.
Snakker med sine nærmeste på mobilen.
Noen er såret og blodet fosser.....
Noen er såret og blodet fosser.....
Det brenner i en bygning,
og Lillegutt ser dette på TV'n.
"Vi må ringe Brannmann Sam", roper han.
Vi kan ikke annet enn å le - reality check!
Og så er øynene klistret til TV-skjermen igjen, også en reality check, desverre.
Vi er samtidig på nettet, har alle de største
avisenes nettutgaver oppe, samt Fredrikstad Blad. Og facebook.
Flere venner medgir at de er i god behold.
Jeg blir like lettet for hver eneste èn.
Jeg melder Marielle,
og sier jeg er veldig glad hun ikke er hjemme i dag.
Hun visste ingen ting da meldingen fra meg
kom og får selvsagt sjokk.
Plutselig står det også "Skyting på Utøya"
på nyhetsvarselet på TV2.
Mer får vi ikke vite..
...før vi ser på Fredrikstad Blads nettavis.
En mann som er på øya har vært i kontakt med dem,
og kan si at mange er skutt.
Det varer og rekker før vi ser mer om dette på TV,
Oslo er i fokus.
Men etter en stund skifter fokuset drastisk,
og vi får høre at tre er drept på øya.
Vi gjør alle et hopp i sofaen da ubekreftede
meldinger sier at det kan være rundt 25-30 døde.
Jeg løper inn på kjøkkenet til mamma og forteller.
De neste timene sitter vi benket foran TV'n og kan
overhode ikke forstå hva det er som skjer og
har skjedd....
Vi legger oss den natten, seint seint,
og da er 10 bekreftet døde på Øya....
...morgenen etter tar vi Lillegutt opp i senga,
leser litt og tøyser. Men tankene mine er
et annet sted hele tiden. Laptopen min
ligger i veska ved siden av sengen,
og til slutt bare må jeg ta den opp og slå den på.
Vi regner med at dødstallene har steget...
80 bekreftet døde på Utøya.
Igjen kan vi ikke forstå hva det er som har skjedd!!
I løpet av lørdagen leser jeg så mange sterke og
ufattelige fortellinger fra øya at jeg omtrent ikke vet hva
jeg skal si eller gjøre...
Vi tar oss en tur ut for å fokusere på noe annet,
det er absolutt nødvendig for Lillegutts del.
Men nå får vi se de første avisene...
...folkene rundt oss snakker om det,
til og med på det ene stedet hvor vi kjøper
oss is er det TV på plass med siste nytt.
Vi går hjem igjen.
Jeg har "holdt meg" helt til nå, men så kommer tårene....
Og da er det innmari godt å gråte.
Resten av dagen går igjen med til å følge med
på siste nytt, samt å se og å lese
enda flere hjerteskjærende fortellinger fra mareritt-øya.
Søndagen kommer og vi våkner igjen
til en dag hvor sorgen er i fokus.
Minnegudstjeneste som sendes på TV,
hjerteskjerende og høylytt gråting i kirken...
...det er svært tungt å høre på.
Jeg avkobler litt med å treffe en venninne jeg ikke
har sett på veldig lenge, samt å gå tur igjen.
Frisk luft er godt.
Vi drar hjem til huset vårt på landet...
Lillegutt gråter de siste 20 minuttene i bilen på vei hjem.
Han er sulten og trøtt, men hans største sorg
er at han ikke kan få lov til å se på Postmann Pat
når han kommer hjem, fordi det er leggetid.
Jeg stryker han over håret og nærmest smiler....
...kjære lille gutten min, som jeg er så heldig å ha!
Det er faktisk ganske deilig å komme hjem,
for vi har ikke TV... Men nett har vi,
og jeg må få med meg alt...
Den søndagskvelden leser jeg blant annet dette,
og jeg gråter meg i søvn den natten......
I dag har monsteret vist seg på TV...
...et monster som har gjort alt for mange
stive av skrekk, og altfor altfor mange
har mistet et barn....
BLI MED Å HOLDE HENDER:
VG-NETT - HOLD SAMMEN, HOLD HENDER!
Mer får vi ikke vite..
...før vi ser på Fredrikstad Blads nettavis.
En mann som er på øya har vært i kontakt med dem,
og kan si at mange er skutt.
Det varer og rekker før vi ser mer om dette på TV,
Oslo er i fokus.
Men etter en stund skifter fokuset drastisk,
og vi får høre at tre er drept på øya.
Vi gjør alle et hopp i sofaen da ubekreftede
meldinger sier at det kan være rundt 25-30 døde.
Jeg løper inn på kjøkkenet til mamma og forteller.
De neste timene sitter vi benket foran TV'n og kan
overhode ikke forstå hva det er som skjer og
har skjedd....
Vi legger oss den natten, seint seint,
og da er 10 bekreftet døde på Øya....
...morgenen etter tar vi Lillegutt opp i senga,
leser litt og tøyser. Men tankene mine er
et annet sted hele tiden. Laptopen min
ligger i veska ved siden av sengen,
og til slutt bare må jeg ta den opp og slå den på.
Vi regner med at dødstallene har steget...
80 bekreftet døde på Utøya.
Igjen kan vi ikke forstå hva det er som har skjedd!!
I løpet av lørdagen leser jeg så mange sterke og
ufattelige fortellinger fra øya at jeg omtrent ikke vet hva
jeg skal si eller gjøre...
Vi tar oss en tur ut for å fokusere på noe annet,
det er absolutt nødvendig for Lillegutts del.
Men nå får vi se de første avisene...
...folkene rundt oss snakker om det,
til og med på det ene stedet hvor vi kjøper
oss is er det TV på plass med siste nytt.
Vi går hjem igjen.
Jeg har "holdt meg" helt til nå, men så kommer tårene....
Og da er det innmari godt å gråte.
Resten av dagen går igjen med til å følge med
på siste nytt, samt å se og å lese
enda flere hjerteskjærende fortellinger fra mareritt-øya.
Søndagen kommer og vi våkner igjen
til en dag hvor sorgen er i fokus.
Minnegudstjeneste som sendes på TV,
hjerteskjerende og høylytt gråting i kirken...
...det er svært tungt å høre på.
Jeg avkobler litt med å treffe en venninne jeg ikke
har sett på veldig lenge, samt å gå tur igjen.
Frisk luft er godt.
Vi drar hjem til huset vårt på landet...
Lillegutt gråter de siste 20 minuttene i bilen på vei hjem.
Han er sulten og trøtt, men hans største sorg
er at han ikke kan få lov til å se på Postmann Pat
når han kommer hjem, fordi det er leggetid.
Jeg stryker han over håret og nærmest smiler....
...kjære lille gutten min, som jeg er så heldig å ha!
Det er faktisk ganske deilig å komme hjem,
for vi har ikke TV... Men nett har vi,
og jeg må få med meg alt...
Den søndagskvelden leser jeg blant annet dette,
og jeg gråter meg i søvn den natten......
I dag har monsteret vist seg på TV...
...et monster som har gjort alt for mange
stive av skrekk, og altfor altfor mange
har mistet et barn....
BLI MED Å HOLDE HENDER:
VG-NETT - HOLD SAMMEN, HOLD HENDER!
Dette har vært, og er, dager vi alle skulle vært foruten...
Dager som skrives inn i historiebøkene som en av Norges aller, aller verste.
Det blir stille her inne en stund framover....
Av respekt for de avdøde og deres pårørende.
Det blir stille her inne en stund framover....
Av respekt for de avdøde og deres pårørende.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg verdt å besøke:
-
Dette er mitt bidrag til "festlige tider" som er denne månedens tem... -
V i skal snart kjøpe benkeplater til kjøkkenet vårt, J eg vet det er mange som pusser opp/har pusset opp eller bygger/har bygd nytt hus,... -
Jul, jul, strålende jul....... Dette er mitt bidrag i utfordringen hos Norske Interiørblogger . ... -
Selv om høsten til tider kan være svært så mørk , er høsten en tid for innekos . Og når solen skinner, det er fyr i... -
Den 25. april starter jeg opp et fotokurs for nygbegynnere. Kurset hadde jeg for første gang for tre år siden, og noe... -
Flere har spurt hvordan man gjør dette med fotooverføring ved hjelp av trelim . Det er en lett og billig måte å overføre på, og ikke minst b... -
Lørdag 30. august BRYLLUP på gården DEL 1 En fantastisk dag, med vielse i vår egen hage... Alle bilder er...
Fantastiske blogger:
-
Hello world!for 7 måneder siden
-
-
-
-
-
Haz tus tramites de una forma Fácil y rápidafor 5 år siden
-
Hurra for norsk design!for 6 år siden
-
-
Decorate With Greens + Blues From Neptunefor 7 år siden
-
-
-
-
ME, ME CASHMEREfor 8 år siden
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
My Instagram Feedfor 11 år siden
-
20 kommentarer:
Mange skildringer å kjenne seg igjen i. Mange felles tanker, måter å føle på og reagere på du og jeg <3.
Jeg har det akkurat på samme måte, Stine. Jeg må lese alt om saken, jeg føler sorg i hjerte og tårene triller, til tross for at jeg er av de heldige som ikke har blitt direkte påvirket av tragedien. Dette kommer til å sitte i sjelen til mange i dette land for lang tid fremover. Stor klem til deg.
Ja, det er helt ufattelig det som har skjedd. Det sitter i hjertet, og jeg tenker på det konstant. Samtidig er det godt å se hvordan Norge står sammen nå, og hvordan verden står sammen med oss. Klemklem!
Hei Stine!
har det slik som deg,
klarer ikke la vær eller glemme det for en stund.
Jeg hadde det slik med tsunamien også husker jeg...
mitt hjerte led med alle som hadde mistet sine barn.
Akkurat slik er det nå, gråter når det kommer personlige skildringer (som gutten på 10 år som har mistet sin far og ba for sitt liv)
eller sangen til Maria, vårt lille land. Jeg blir nummen, klarer ikke
fungere som normalt. Gruer meg litt til navn og bilder kommer,
da går det ennå mer opp for oss hvor mange som lider et tap.
Vi får ta en dag av gangen.
Masse varme klemmer fra meg til deg<3
Kjenner meg igjen. Må liksom vita mest mogleg. Men så må ein kopla av også. Terapien min er å skriva dikt om det eg tenkjer på, og publisera det på bloggen, så det har blitt ein del dikt om dette... Men no har eg bestemt meg for å ta nokon dagar pause og så blogga litt om andre ting. Fordi livet må gå vidare og drapsmannen ikkje må få øydeleggja meir enn han har gjort!
Klem!
Jeg kjenner meg også igjen i det du skriver om at du ha med deg alt. Her har TVen stått på nesten hvert våkent øyeblikk siden fredagen. Det er trist og tungt å fordøye, men jeg klarer liksom ikke å slå av heller.
God klem,
Signe
Hei Stine.
Det var så vondt når det var stille kl 12 i dag.
Og det føltes så utrolig lite viktig å være på jobb og fungere i hverdagen.
Jeg bruker musikken. Elsker musikk, så jeg plugger i proppene. Da klarer jeg å tenke på andre ting.
Jeg kommer til å holde stillheten i noen dager, for jeg føler det er viktig, men monsteret som har gjort dette skal ikke få ødelegge oss!
Og det er så utrolig å se hvordan det lille landet vårt står sammen.
Stor klem fra meg.
Fantastisk skrevet Stine!
Har det sånn jeg også, har en vond følelse, selvom jeg ikke kjenner noen savnede eller døde...
Sønnen min tok lekemobilen sin og ringte Brannmann Sam han også, lo litt da jeg også.
Skjønner godt at det blir stille her inne. Sliter med å legge ut vanlige innlegg jeg også. Flere som ligger klare, men får meg ikke til å poste dem. Ennå. Får se når postetrangen kommer snikende...
Klem fra størstepia
Kjære deg!
Sterk beskrivelse du deler her, kjenner på mykje av dei same vonde følelsane, en diger klump sitt i magen og lamslått blir en sittende å sjå omigjen og omigjen på nyhetene på tv og nett..
Sender deg ein ekstra stor og go klem i dag!
Kjære Stinemin. Jeg har hatt det på samme måte, klarer ikke la være å tenke på det. Hadde egentlig produsert endel fra ferien jeg skulle legge ut på bloggen nå de siste dagene, men det føltes bare helt feil. Det er helt grusomt det vi har opplevd i vårt fredelige, lille land de siste dagene. Jeg fikk beskjed av mamma om å forberede meg på å komme tilbake til et helt annet Oslo; avsperrede gater, tungt bevepnede politimenn, en helt annen stemning... Jeg er uendelig glad for den kjærligheten og det samholdet som det norske folk viser oppi alt dette. -Og jeg tror det er helt rett. Hat føder hat, og kjærlighet føder kjærlighet; det er nå vi må stå sammen, sterkere enn noen gang. Mine tanker går til de som ikke fikk være her på jorden mer og til deres familier og venner. Lys og kjærlighet. - Og nok en gang, tusen takk for at det var du som tok kontakt med meg den sjebnesvangre dagen... Varme klemmer.
Kjenner meg så godt igjen i det du skriver...
Det er helt forferdelig. Har ikke ord. ♥
Hei, Stine. Det var så ufattelig trist og vondt det som skjedde. Godt ingen av dem du kjenner var tilstede. Dette blir jo ekstra nært for dem som bor i området eller kjenner noen som bor der.
Kjenner meg mye igjen i det du beskriver her, bortsett fra at jeg slapp å uroe meg over om noen jeg var glad i og kjente skulle vært i området. Det måtte vært forferdelig!
Veldig fint skrevet, Stine. Klem Tonje
Kjenner meg igjen, det er så fælt!
Jeg drømte at jeg var på øya da det skjedde, etter å ha hørt flere historier.
Jeg må bare skru av tvn i blant, men har sett vedlig mye på den...
Ønsker deg en god hel! Klem
Hei!
For et flott innlegg! Jeg kjenner meg så igjen, har sittet utrolig mange netter våken nå, men siden jeg har små barn har jeg liksom "fri" hele dagene. Det er godt!
Vi skal lage en artikkel i Rom 123, og tenkte å bruke bilder fra deg:) Vi trenger etternavn, og ikke minst et kontonummer å sette inn betaling på:)))
Solveig
Ufattelig grusomt det som skjedde 22. juli. Uvirkelig at det nå er en uke siden. Vondt å tenke på alle som er rammet og nå lider. Vi ble også sittende å se på TV og nettet hele forrige helg, klarte ikke å la være. Det eneste positive er samholdet nordmenn har fått og den styrken våre myndigheter har vist. Dessverre oppnådde terroristen det han ønsket, ikke bare å såre og drepe historisk mange på én gang, men også å spre frykt og sorg blant uendelig mange flere. Håper ellers alt er vel med deg og dine, samt at dere får en god start på august i morgen! Klemmer fra meg ♥
Hei søte du.
Så godt å lese dine ord og tanker. Kjenner meg så godt igjen. Det har vært og fremdeles er veldig voldsomt med mange sterke inntrykk. Av alt det forferdelige og kontrasten med håpet og kjærligheten..
Gode hilsner fra Med et lekent sinn
Fint å lese det du skriv. Tårene kjem igjen. Det har vore så tungt. Eg har heller ikkje nokon kjente som er skada/eller omkomme, men det berører likevel så sterkt. Eg kjem aldri til å gløyme. Men tida går og dagane hjelper. Heldigvis.
God klem til deg!
Ufattelig trist det som har skjedd...Vi hadde nettopp begynt ferien, og jeg som deg - klarte ikke å la være å suge til meg alt stoff om hendelsen...
Jeg malte huset om nettene, og hørte de triste, men fine sendingene på p4. Jeg har ikke tall på hvor mange tårer jeg har felt, og jeg gjør det enda... Vår lille sammensveisede og sårbare bygd hadde sendt 4 ungdommer nedover, bare 3 kom hjem...
Fint å lese innlegget ditt.
KLEM
Jeg prøver å komme tilbake til rutiner, hverdag og alt det der, men sik som du må jeg også lese alt! Det som har skjedd overskygger det meste.
Klem
Legg inn en kommentar
Tusen takk for at du legger igjen noen ord!
Dersom du har et spørsmål, send meg gjerne en mail.
Adressen finner du i høyre kolonne.
♥