Denne dagen for ett år siden,

er en dag jeg naturligvis aldri glemmer...

I dag er det akkurat et år siden pappa og 

samboeren kom kjørende nedover til oss..

Pappa som bare noen uker tidligere hadde 

ringt og fortalt det ufattelige...

Selv om vi hadde snakket på Skype nesten daglig, var jeg ikke forberedt på at pappa allerede var så forandret, utseendemessig...

Tynn, gusten i ansiktet, forandret hudfarge,

og ikke minst en gange som viste at han hadde enormt mye smerte..

Men det var ufattelig deilig å 

endelig kunne gi han en klem!

Jeg så veldig godt at han var veldig syk,

men jeg kunne ikke i min fjerneste fantasi forestille meg at han skulle dø bare litt over en uke etter at han kom til oss,

den dagen for et år siden...

Jeg har egentlig gruet meg til julen,

men bestemte meg tidlig i desember at jeg rett og slett skulle sette fokus på èn positiv ting på bloggen, hver dag i hele adventstiden...min egne lille julekalender.

Det hjelper, faktisk!

I dag gleder det meg at vi har solgt juletrær til mange fine folk 

og herlige barn. Barna har kosa seg skikkelig med aking!

Bildene er tatt i fjor.

Med november kom mørket,

og med mørket kommer stemningen,

følelsene og den dårlige smaken i munnen,

som november har gitt oss flere ganger.

Frykten ligger der fortsatt,

frykten for at en telefon skal komme igjen.

Vi fikk den for 6 år siden,

og vi fikk den i fjor.

Jeg tror ikke den kommer i år,

og jeg håper at tiden framover kan bli fin.

Selv om jeg gruer meg litt til julen...

Det skjer mye spennende framover, 

heldigvis :)

Det aller mest spennende skjer i slutten av denne måneden: oppkjøring! 
Jeg er supertreig med å ta lappen, jeg vet ;)

Ikke fikk han oppleve Lillegutts 3-årsdag,

ikke sin eldste sønns 30-årsdag og 

heller ikke sin yngste sønns 20-årsdag,

som er om litt...

Selv rakk han ikke å bli 52 år,

for det ville han blitt i dag...

Og heldigvis visste han ingenting 

om det da han ble 51...

Han var så i form den 

sommeren for et år siden. 

Hadde besteget en høy topp i nærheten 

hele 5 ganger, 
plukket litervis med molter og 
vedskjulet ble fylt til randen med ved...

Vi kan fortsatt ikke fatte det,

men det nærmer seg 8 måneder siden han døde.

Gratulerer med dagen, pappa'n min ♥ 

22. juli 2011,

dagen vi alle husker...

...ett år siden i dag.

I dag går alle mine tanker til

de som ble rammet...

Les innleggene mine om hvordan 

jeg opplevde selve dagen og dagene etter 22.juli HER!

Må det aldri skje noe lignende igjen!

...siden pappa døde.

Egentlig kan jeg ikke fatte at tiden går så fort!

Vi går tilbake til 4 måneder før han døde,

da han og samboeren var her på besøk,

og vi ante ikke noenting om hvordan livene

våre skulle være om fire måneder, heldigvis...

Vi hadde noen flotte dager med minneverdige ting som skjedde.

Blant annet var pappa med som "lysmann" på

denne fantastiske fotograferingen!

Vi hentet også inn treet som står i stua...

Et fint minne etter pappa,

siden han plukket det ut og sagde det ned :)

Han var rett og slett veldig deltakende og opptatt av 

det vi holdt på med og interesserte oss for...

Det begynner å nærme seg et halvt år siden vi fikk disse

fine sangkortene i posten fra Fava...

Vi fikk også jule-sangkort, som jeg skulle lage en fin julekalender til Lillegutt ut av...










Men så kom november, og vi fikk
den forferdelige beskjeden...

















Jeg laget heller kalender til pappa,
og sangkortene ble plassert i en skuff mens vi opplevde en forferdelig periode.






En stund etter pappas død fikk vi omsider åpnet 
pakken med jule-sangkortene.
Og selv om det var midt i februar,
lå vi på kjøkkengulvet og sang for full hals,
mens tårene rant hos ho mor...








(De flotte sangkortene kan du kjøpe HER)

I løpet av de siste dagene har jeg verken lest blogger eller blogget selv..

Jeg synes rett og slett tiden bare flyr avgårde!

Både rettsaken i Oslo og savnet av pappa gjør at jeg tenker mye på året som har gått, og dettesuger energien ut av meg...

Mens spennende fotooppdrag og tid med venner og familie gir meg masse energi...

Og når en gutt som har vært litt forkjøla og sovet dårlig, gjør meg trøtt..ja, da har det vært deilig å ta en pause fra bloggen.

Men noen kreative krumspring har det blitt, 

og det gleder jeg meg til å vise dere! 

Håper også jeg kan vise dere noen bilder fra russefotografering 

med søsteren til Bonden og venninnene,

samt noen kule bilder fra utdrikningslaget noen venner arrangerte

på lørdag, der jeg var fotograf.

Jeg vil også minne dere på min 

GIVE AWAY

som trekkes om to dager!!!! 

 og holder seg friske...






Det er så mye jeg gjerne skulle fortalt ham,
mye av vanlige, hverdagslige hendelser som skjer..
..som ting rundt Lillegutt..
..eller foto..

Både jeg og broren min har arvet
fotointeressen fra pappa.

Jeg tror jeg vier hans fotointeresse 
til et innlegg for seg selv..



Er DU fotointeressert kan du vinne billetter til
Fotomessen inne på Øyeblikk, trykk HER!
(Frist kl. 21.00.)





En rolig og fredelig søndagskveld
ønskes til dere alle...

Det er vel egentlig det ordet jeg tenker aller mest på nå,

i etterkant av pappas død.

Jeg kan fortsatt ikke fatte at det har skjedd,

selv om jeg satt der ved siden av ham da han døde,

og jeg faktisk så det med mine egne øyne...

I dag er det nøyaktig ett år siden pappa ringte meg og fortalte at farmoren min var død.

Begge to dør innenfor det samme året.

2011.

Meningsløst.

92 år gamle farmor og 51 år gamle pappa...

I dag er det også èn uke siden pappas bisettelse.

Det var en flott seremoni!

Nydelige, lysegrønne buketter og kranser.

Et eget lite lysegrønt hjerte fra Lillegutt.

Før klokkene ringte i kirketårnet

ble "Gje meg handa di ven" spilt over høyttalerene.

Lillegutt klarte seg så fint...

Gråt skikkelig noen ganger, ikke rart med så mange

triste familiemedlemmer.

Tente lys for bestefaren sin,

la en liten kaninbamse på kisten,

sammen med en rose.

Mange spør hvordan det går med meg.

Det går jo greit, jeg har mitt hjerteplaster i Lillegutt..

...og Bonden som samtalepartner i tillegg til å være kjæreste.

Vi gjør vanlige ting..

Men tankene er stadig vekk hos pappa.

Den siste tiden på sykehuset tenker jeg aller mest på.

 

...siden pappas død.

 

Det føles som i går at han ringte og fortalte meg

den forferdelige nyheten...

I telefonsamtalen spurte jeg hva han tenkte..

"Alt fra Lillegutt til ved", svarte han.

Han var over middels opptatt av ved ;)

Men også veldig, veldig opptatt av barnebarnet sitt.

 

Han gråt den dagen han fikk vite at han skulle få et barnebarn.

Han gråt den kvelden, for snart 3 år siden, da vi ringte og fortalte at nå hadde han kommet,

og han kunne høre lyder fra Lillegutt i bakgrunnen.

Han gråt da han møtte en to dager gammel Lillegutt for aller første gang på sykehuset.

Han ga av sin tid til Lillegutt,

tid til å bli med på gulvet og leke, tid til å bli kjent, tid til felles opplevelser.

Nå er det vi som sitter igjen og gråter over en

pappa og bestefar som ikke lenger er her sammen med oss...

 

Lillegutt forstår nok ikke helt hva som har skjedd.

Men han forstår at det er noe alvorlig.

Og den herlige gutten er flink til å passe på mamma'n sin,

og lurer stadig vekk på om jeg er trist og lei meg.

I morges står vi i gangen og kler på oss, og han titter opp på meg;

"Er du trist?". "Ja", svarer jeg.

Han ser forvirret på meg, ser på øynene og ser ingen tårer.

"Mamma er lei seg i hjertet sitt", forklarer jeg Lillegutt.

"Når jeg er trøtt er jeg lei meg i stjernen i magen min", forklarer den lille vakringen.

Først av alt:

Jeg har vært litt usikker på om jeg skal dele

hendelsen med dere, men etter tips fra Nadja om at

å skrive kan være til stor hjelp, deler jeg...

Pappa ville uansett at vi skulle snakke

om sykdommen, og ga meg lov til å dele

på bloggen om jeg ville.

Jeg er fortsatt i sjokk over hva som har skjedd,

og at det kunne gå så fort.

Men vår Lillegutt gjør at dagene ikke blir så altfor tunge allikevel...

Sola våres - som lever sitt vanlige liv som om nesten ingenting har skjedd...

 

 

 

 

Min kjære, kjære pappa

sovnet stille inn i går kveld...



Det har gått så altfor, altfor fort...

Jeg føler rett og slett massevis

av energi komme fra disse kommentarene,

og at dere håper sammen med oss,

gjør håpet enda sterkere.

Vi vet ikke så mye om pappas kreft ennå,

annet enn at pappa skal komme nedover hit

og få behandling i Oslo,

og det er godt, da kan han være sammen

med sine nærmeste hele tiden.

Jeg har vurdert fram og tilbake hvor denne

bloggen skal føre videre i en slik vanskelig tid...

Og jeg har bestemt for at bloggen skal

konsentrere seg om håpet,

slik at det blir fint for pappa å lese her innimellom tøffe

behandlinger og vanskelige tider.

Innleggene merkes med:

Pappa er klar med blant annet

forskjellige blogger, facebook, Spotify, Skype og Photoshop

på sin laptop som skal tas med på sykehuset...

Er det noe jeg kan glede han med så er det

koselige blogginnlegg...

----


I dag har vi hatt besøk av mamma og stefaren min,
lamper har blitt hengt opp og
jeg har pyntet til jul..
Så nå begynner det å bli klart til pappa
og stemoren min kommer nedover...

En fin første-advents-kveld ønskes dere!